Jeg innrømmer det. Jeg er en sykepleier på rømmen. På rømmen inn i digitale medier og markedsføring. Angrer jeg på valget mitt? Nei. Har jeg dårlig samvittighet? Kanskje litt.

Sykepleiermangelen i Norge er et faktum

Vi vil faktisk mangle 28.000 sykepleiere i 2035, viser nye tall fra SSBJeg er, tro det eller ei, fullt klar over det. Så da undrer du deg kanskje over at jeg, som sykepleier, velger å forlate helsevesenet når samfunnet trenger meg som mest?

Det hører med til denne historien at jeg alltid har likt å jobbe kreativt med tekst, bilde og film. Det har vært en veloverveid avgjørelse å begynne på et nytt bachelorstudium i digital markedsføring. Men interessen for å forstå, og å hjelpe andre mennesker, veide tyngst den dagen jeg valgte karriereretning for første gang.

I 2014 bega jeg meg nemlig stolt ut på et bachelorstudium i sykepleie. Jeg så for meg at jeg skulle bli en engel i hvitt, som tok vare på de syke og svake i samfunnet. For jeg hadde vel de egenskapene som krevdes? Omsorgsfull og empatisk. En person mennesker ofte henvendte seg til om de hadde det vanskelig. En god lytter.

 Jeg skal ærlig innrømme at det ble et brutalt møte med helsevesenet

Stor arbeidsbelastning i en hektisk hverdag er beskrivende. Jeg fikk en liten smakebit av det som student. Men jeg fikk virkelig kjenne på realiteten dagen jeg vandret ut i den store verden, med sykepleierskiltet godt plassert på brystet.

Misforstå meg rett, jeg ønsker på ingen måte å svartmale helsevesenet fullstendig. Det er jo ikke uten grunn at jeg valgte å fullføre bachelorgraden og at jeg jobbet som sykepleier i to år før det sa stopp.

Jeg har nemlig gjennom disse fem årene møtt en bukett av bemerkelsesverdige mennesker. En bukett bestående av helsepersonell som vier livet sitt til å hjelpe mennesker på sitt mest sårbare. Som har pasienten i fokus, selv om det går på bekostning av egne behov. Disse menneskene har inspirert meg til å gjøre en bedre jobb. Videre har jeg møtt pasienter i alle aldre. Pasienter som har smilt, delt historier fra livet sitt og som på sitt svakeste har tatt meg i mot med åpne armer. Jeg har fått utallige klemmer og lovord. Pårørende, som har rost meg for jobben jeg har gjort, vært sårbare i mitt nærvær og grått i armene mine av takknemlighet.

Det å være sykepleier er ikke kun en jobb, men en livsstil, sies det

Det er mye sannhet i den setningen. For sannheten er at du ikke slutter å være sykepleier selv om du drar hjem fra jobb. Du jobber ikke som sykepleier, du er en sykepleier.

Når du er en sykepleier, bruker du hele deg i jobben. Både fysisk, psykisk, sosialt og åndelig. Det gjorde meg veldig sliten. Jeg begynte å gå på akkord med meg selv, fordi jeg så veldig gjerne ville, men kjente at jeg ikke klarte å prestere det yrket krevde av meg. Fordi jeg er et sensitivt menneske, som mislikte følelsen av å aldri strekke til. Og fordi jeg var sliten, veldig sliten.

Jeg erkjente for meg selv at jeg kanskje ikke hadde de egenskapene som krevdes likevel. De beinharde prioriteringene og det store ansvaret ble for tøft. Jeg klarte ikke å ha den iskalde, profesjonelle distansen som skulle til. Det var da ikke slik jeg hadde blitt forespeilet livet som sykepleier?

På tross av dette, bærer jeg fortsatt yrkestittelen med hevet hodet. Jeg er og kommer alltid til å være en sykepleier. For hvis en mann faller om på gaten, skal jeg være mitt ansvar bevisst. Om de tilkaller helsepersonell på en flyvning over Atlanterhavet, skal jeg med glede melde meg til tjeneste.

Norge trenger sykepleiere nå mer enn noensinne. Og nå er jeg blitt en av sykepleierne på rømmen. Det sorte får i mengden av hvitkledde engler. Valget mitt er kanskje ikke så populært blant alle, men jeg føler meg endelig fri. Jeg har det bedre enn på lenge. Det betyr mest for meg akkurat nå.

 

PS: dette blogginnlegget er delt på Studenttorget sin nettside


Tags:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *